Slottsplassen
Noen steder blir mer enn bare et sted. De blir minner og følelser. Noen ganger blir de et symbol på noe vi ikke helt klarer å sette ord på. Slottsplassen har blitt et sånt sted dette året.
Det begynte med fotball.

Jeg tok meg fri på jobb for å få anledning til å stå på Rådhusplassen for å se Norge spille mot Brasil under VM. Rundt meg var det tusenvis av mennesker. Jeg kjente på stemningen og spenningen.
Så scora Norge. Jeg husker følelsen, lydene, jubelen og gleden. Folk som sang og ropte. Folk som slo armene rundt hverandre. Unge og gamle. Mennesker som aldri hadde møtt hverandre før, men som akkurat da føltes som om de kjente hverandre.
Jeg var en liten del av en enorm folkemengde som beveget seg mot Karl Johan og Slottsplassen. Og etter hvert sto vi der – på Slottsplassen.
Det var så vakkert og varmende. For akkurat da spilte det liten rolle hvem vi var og hvor vi bodde. Vi var ikke kollegaen, naboen, politikeren, læreren, studenten, pensjonisten eller han som stemmer annerledes enn deg.
Vi var bare mennesker som hadde opplevd det samme.
Et øyeblikk hvor hele Norge føltes litt mindre, og kanskje litt varmere.
Så skjedde noe annet - Kongen døde.
Jeg var ikke på Slottsplassen da folk samlet seg. Jeg sto ikke selv blant menneskene som la ned blomster. Men jeg fulgte med og jeg ble rørt.
Ikke bare av dødsfallet i seg selv, men av reaksjonene. Av blomstene som fylte området foran Slottet. Av menneskene som kom for å vise respekt. Av stillheten og verdigheten.
Og jeg begynte å tenke på den samme plassen igjen.
Slottsplassen.

Plassen hvor jeg bare noen måneder tidligere hadde stått sammen med tusenvis av mennesker og jublet. Nå var den blitt et samlingspunkt for sorg.
To helt forskjellige øyeblikk - to helt forskjellige følelser. Likevel med noe viktig til felles.
Fellesskapet!
For jeg tror det var det som gjorde meg mest rørt da kongen døde. Ikke bare hvor mange mennesker som samlet seg, men hva kongen hadde vært et symbol på. Noe som var større enn oss selv. En som kunne representere hele landet, på tvers av forskjeller.
Og kanskje er det nettopp derfor Slottsplassen har blitt et så sterkt bilde for meg.
Fordi den viser at vi nordmenn faktisk kan samles. Vi kan stå skulder ved skulder med mennesker vi aldri har møtt.
Vi kan juble sammen. Vi kan sørge sammen. Vi kan føle at vi hører til et sted og i et varmt fellesskap som rommer så mange.
Men så kommer det vanskelige spørsmålet. Hva gjør vi med det?
For det er lett å være samlet når Norge scorer mot Brasil.
Det er lett å kjenne fellesskapet når hele landet snakker om det samme.
Det er også lett å vise respekt når en konge dør og en hel nasjon stopper opp.
Men hva med dagen etter? Hva med den helt vanlige onsdagen? Hva gjør vi da?
Kan vi ta med oss noe av følelsen fra Slottsplassen inn i hverdagen?
Kan vi huske hvordan det føltes å stå sammen med mennesker vi ikke kjente – og kanskje bli litt flinkere til å se dem når vi møter dem igjen?
Kan vi bruke de store øyeblikkene til å lære noe om hvordan vi ønsker at det lille samfunnet vårt skal være?
Jeg tror kanskje vi kan det. Det handler det ikke om å være enige om alt. Kanskje handler ikke fellesskap om at alle skal mene det samme, leve likt eller ha de samme verdiene.
Kanskje handler det om å forstå at vi fortsatt hører sammen, selv om vi er forskjellige.
At vi kan være uenige uten å slutte å bry oss. At vi kan ha det godt selv om naboen har et annet syn enn oss. At vi kan stoppe opp og spørre hvordan det går. At vi kan inkludere den som står litt utenfor.
Kanskje er det nettopp derfor jeg kommer til å huske den. Ikke fordi den kan forandre et helt samfunn, men fordi den kan minne oss om hvem vi kan være. Når vi står sammen, ser hverandre og bryr oss!
Kanskje er den største utfordringen vår hvordan vi tar følelsen av Slottsplassen med oss hjem. Ikke bare når Norge vinner. Ikke bare når noen dør. Men på en helt vanlig hverdag.
Når det ikke finnes noen kamp å juble over. Ingen konge å sørge over.
Jeg vet ikke om Slottsplassen egentlig kan lære oss alt dette, men jeg liker tanken.
(Dette innlegget har også blitt publisert på Dagsavisen.no)






Kommentarer