Festival - et vendepunkt i livet!
- Geir Ove Buseth
- 12. des. 2025
- 8 min lesing
Oppdatert: 15. des. 2025
Festivalsommeren er for lengst over og det er tid for å planlegge neste års begivenheter. Artister er i ferd med å bli avslørt og mange har allerede meldt seg som frivillige. Men hva betyr egentlig festivaler, kan det være noe mer enn fest og musikkopplevelser?
Jeg fikk mine to lykkekurer i år – den lokale Sundreball og Tons of Rock. Viktige dager for å lagre gode minner, stemning, inntrykk og god musikk. For meg betyr nok Tons of Rock mest, og jeg er sikker på at mange har et spesielt forhold til favorittfestivalene. Det var mitt mål for årets Tons of Rock – høre andre sine historier.
Før festivalens andre dag skal jeg treffe ei jeg har gleda meg til å snakke med. Da jeg søkte på en Facebook gruppe etter folk med festivalhistorier fikk jeg flere svar - «Lise» var en av dem. Helt fra første kontakt har jeg skjønt at her kommer jeg til å få akkurat det jeg er ute etter.
Hun ville treffes i rolige omgivelser utenfor festivalen, så vi avtalte å møtes ved operaen en tidlig formiddag. Jeg skjønner det er «Lise» med en gang jeg ser henne. Skrittene er litt nølende, holdningen litt nervøs og blikket både søkende og engstelig. Jeg vinker, hun nøler litt før hun kommer mot meg. Hun er i midten av 20-årene med et litt «rocka» utseende.
Vi går oppover taket og finner et rolig sted for å få snakke i fred. Jeg kjenner på en viss anspenthet i samtalen og forsøker så godt jeg kan å virke avslappet, mottakelig og vennlig. Hun skjelver lett på hånda, ser litt nervøst på meg og begynner på sin historie. Etter hvert som hun kommer i gang senkes skuldrene, hendene blir roligere og blikket stødigere. Ordene kommer lettere og treffer meg rett i hjertet…….
«Lisa» tar meg med på en reise fra tidlig ungdomstid og frem til i dag. Det var fra ungdomsskolen ting begynte å bli vanskelig. Som ei «guttejente» kledd i svart med en stor interesse for hardrock og metal skilte hun seg ut fra de andre. Hun fant aldri «sin gjeng» - verken blant jentene eller gutta.
Hun ble ikke direkte mobbet, men snarere fryst ut av de andre. Ensomhet ble hverdagen, både på skole og privat. Hjemme gikk tiden med til pc-spill og metal på øret. Foreldrene prøvde nok så godt de kunne, men hun levde i en verden de overhodet ikke forsto. Metal var djevelens verk og nesten daglig kranglet de om skolearbeid, klesvalg og sminke.
Mistrivselen på skolen ble større og større, resultatene deretter. Allerede på slutten av ungdomsskolen begynte hun med selvskadingen. Hun viser meg armen sin som er full av gamle arr. Jeg har sett lignende fra den tiden jeg kjørte drosje. Den gang var det friske arr på ei ung jente, sånn sett blir jeg litt letta når jeg ser at det er gamle arr.
Samtidig forteller det litt om den smerten hun har vært igjennom. Selvskadingen fortsatte hun med periodevis i flere år. «De fysiske smertene fikk meg til å glemme de psykiske for en kort stund» forteller «Lise» mens henne ser litt tomt ut i lufta.. «Det var nok også et slags rop om hjelp» fortsetter hun, «men den hjelpen kom sjelden….» Et par tårer renner nedover kinnet , det er tydelig at å snakke om det vekker gamle følelser.
Jeg får høre om utenforskap, angst, ensomhet og hvordan hun fortsatte å flykte via alkohol og annen rus. De kristne og litt «gammeldagse» foreldrene klarer ikke helt å ta inn over seg det som skjer, og skolen er helt fraværende med tiltak.
Videregående ble et eneste kaos med skulking, festing og dårlige resultater. «Jeg har vel aldri ansett de jeg vanka sammen med som venner» sier «Lise». «For meg holdt det at det godtok meg og lot meg henge med dem. På en måte følte jeg meg inkludert, mens jeg samtidig bare følte meg tom innvendig».
På videregående prøvde de i alle fall å legge til rette for henne. Både skolehelsetjeneste og psykisk helse i kommunen ble kobla på. Det hjalp periodevis, men det var litt for mange som trengte hjelp av litt for få. Lyspunktene i livet var få og selvmordstankene kom oftere og ble stadig sterkere. Alt var mørkt og håpløst!
Siste år på videregående ble preget av nedstengning og pandemi. For «Lisa» ble det en lettelse. Nå hadde hun en god grunn til å sitte hjemme, høre musikk og game. Hverdagene ble lettere og hun klarte på den måten også å holde seg unna alkohol og annen rus i flere måneder.
Det gikk ganske bra hele den sommeren. Riktignok klare hun ikke å finne seg noen jobb og videre studier var helt utelukket siden videregående gikk heller dårlig. Utover høsten ble frustrasjonen stadig større. Hun fikk seg ikke jobb, forholdet til foreldrene var vanskelig og veien tilbake til dårlige venner ble kort.
Utover høsten og vinteren bodde «Lisa» mye i en form for kollektiv med flere av sine «venner». Hun stopper opp litt, snur seg bort og begynner å gråte. Jeg tar henne forsiktig på armen og spør om vi skal ta en pause. «Det er så vondt å tenke på den tiden» får hun frem – «det var mye rus og for å skaffe penger gjorde jeg mye jeg angrer på» fortsetter hun. Hun ser på meg og når jeg ser smerten i øynene klarer heller ikke jeg å holde tårene tilbake. Vi sitter i stillhet en liten stund.
På vårparten kommer første vendepunktet i «Lisa» sitt liv. Den nærmeste av de henne bor med i kollektivet dør av overdose. Om det var et uhell eller selvmord er «Lisa» usikker på. «Jeg vet jo at henne hadde det vanskelig» sier hun med lavt, «så om henne valgte å avslutte det ville ikke overraska meg». «Jeg tenkte jo også ofte på det» sier hun ettertenksomt.
Det ble en vekker og «Lisa» bestemt seg for at dette går ikke lenger. Hun fikk komme tilbake til foreldrene og oppsøkte fastlegen sin. Heldigvis skjønte han alvoret og etter kort tid fikk hun plass på avvenning og etter hvert også oppfølging av psykisk helsevern. «Jeg hadde behandla foreldrene mine som dritt mange ganger, men de tok imot meg med åpne armer» sier hun – «det er jeg takknemlig for, det redda sannsynligvis livet mitt».
Det gikk litt opp og ned, men heldigvis klarte hun å holde seg unna både sine gamle «venner» og rus. Mye tid gikk med til musikk, gameing og etter hvert arbeidstrening gjennom NAV.
«Det gikk bedre, men jeg hadde fortsatt lange perioder som var veldig vanskelig» sier hun. «Lisa» ser på meg, smiler og sier at hun har lest litt av det jeg har lagt ut. «Mitt liv snudde også etter en telefonsamtale» sier hun.
Det var en hjelpetelefon som skulle snu livet totalt for «Lise». Hun hadde snakket om sin store lidenskap innen musikk og hvor gjerne hun ønsket å oppleve noe av det live. Den store drømmen var å få råd til å dra på Tons of Rock. Året før pandemien hadde hun stått utenfor festivalområde under alle festivaldagene. Da kom forslag om at hun kunne jo prøve å melde seg som frivillig. Da var spiren sådd, og hun tenkte lenge på det før hun tok mot til seg og meldte seg opp.
«Jeg var dritnervøs første dagen» sier hun og ler litt. «På vei opp til Ekebergsletta var jeg nær ved å snu flere ganger og når jeg møtte for å melde meg pissa jeg nesten på meg». «Lisa» ler litt igjen og smiler mot meg. Det er akkurat som hele henne lyser opp når henne fortsetter.
«Det var jo ikke noe å være nervøs for – alle var jo så kule og greie» fortsetter henne. Å møte så mange likesinnede var helt nytt for «Lisa». Her var det mange unge mennesker som brant for akkurat det samme som henne. De snakket «samme språk» og kunne diskutere musikk mens de jobba. «Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har følt meg så inkludert, forstått og likestilt noen gang» sier hun mens det denne gang renner gledes tårer nedover kinnet.
Nå nærmest renner ordene ut av «Lisa». Jeg får høre om hvor godt hun ble mottatt, latter, glede, lange netter med andre frivillige og hvordan det føltes å endelig føle seg nyttig. Og ikke minst om opplevelsen av å selv kunne være med på konserter, oppleve stemningen, synge med og se sine idoler på scenen.
«De dagene var det beste jeg har opplevd siden barndommen» sier «Lisa» bestemt. Det er ganske utrolig hvordan tre dager kan snu helt om på noens liv. For «Lisa» var det det som skjedde. Mange av de frivillige hun fikk god kontakt med bodde i og rundt Oslo. Hun hadde endelig blitt kjent med noen som etter hvert ble ordentlige venner.
Gjennom sine nye venner og nytt miljø fant «Lisa» både jobb og kjærest. Hun har stilt opp frivillig på Tons of Rock og andre festivaler i årene etterpå. «Det er så utrolig artig å kunne få oppleve festivaler på den måten» sier «Lisa». «Jeg er ikke tøff nok til stå frem på egenhånd, men om min historie kan få andre til å oppleve det jeg har gjort, blir jeg kjempeglad» avslutter hun.
Klokka er gått fort, snart starter konsertene på sletta og de vil ingen av oss gå glipp av. Vi småprater litt før jeg takker henne og ønsker henne alt godt. Etter en god og lang klem går henne sin vei, denne gangen med lette og raske skritt.
Dette var et møte som virkelig gjorde inntrykk. Til og med når jeg legger siste hånd på historien noen måneder senere kommer det noen tårer. Jeg har skrevet om konserter og festivaler tidligere – og hvor mye det har betydd for meg. Dette ga betydningen av festivalen en helt ny dimensjon, og jeg er så glad for at «Lisa» ville dele den med meg.
Det finnes sikkert mange historier der ute. For det er ingen tvil om at festivaler kan ha stor betydning. Det understrekes også av forskning – den peker på mye av det både «Lisa» og jeg har følt på. Du er en av mange, men samtidig en del av noe større. Og den gruppefølelsen henger igjen lenge etter festivalens slutt, mener forskere å ha bevist. Jeg kan ikke annet enn å si meg helt enig.
Flertallet i undersøkelsene rapporterte om transformative opplevelser. Dette er opplevelser som fører til varige endringer hos mennesket. Det viser at festivalgjengene følte seg mer knyttet til menneskeheten og ble mer villig til å hjelpe fremmede. De var mer sosialt knyttet til alle mennesker etter festivaler.
Noe av det samme gjelder for sportsarrangement. Det har jeg også skrevet om på min blogg – supporterkulturen var et annet sted jeg fant tilhørighet og samhold. Viktigheten av slike miljøer tror jeg blir undervurdert.
Så de som sier at man burde få festivaler på blå resept har et poeng. Festival har betydd mye for meg, for «Lisa» og garantert for tusenvis rundt omkring i Norge. Jeg for min del gleder meg til både Sundreball i januar og Tons of Rock i juni. Planen min for Tons denne gangen er å prate med de som bor i camp under festivalen. Jeg er sikker på at det vil by på flere gode historier.
Så er du ute etter gode opplevelser, nye vennskap, samhold og masse glede? Finn deg en festival du har lyst til å dra på – og meld deg som frivillig! Lykke til!
Les mer om forskningen rundt festivaler her:
Kommentarer